Miljøproblemene krever felles løsninger
Politikken >>

Felles problemer krever felles løsninger

Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Utslipp fra Norge stopper ikke på Svinesund, men fortsetter nedover i Europa. Når miljøproblemene er internasjonale må også løsningene være det, og det beste politiske verktøyet Europa har for å løse felles utfordringer er EU. I forhold til alle andre internasjonale organisasjoner har EU to fortrinn på miljøområdet. Det ene er at miljøbeslutninger fattes ved flertallsavgjørelser, slik at enkeltlands særinteresser ikke styrer miljøpolitikken. Det er nok at et flertall av landene er enige for å få til avtaler om bedre miljøregler, og på den måten er det de progressive landene som setter standarden for EUs miljøpolitikk. I andre internasjonale organisasjoner er man avhengig av å ha med seg alle landene for å få til en avtale. Den andre store fordelen ved EU-samarbeidet er domstolen som kan bøtelegge medlemsland som bryter miljøreglene. På den måten kan miljøsinkene økonomisk presses til å prioritere miljøet. Det finnes nok av eksempler på at internasjonale miljøavtaler ikke har blitt overholdt av landene som har forpliktet seg til avtalene. I EU har man derimot en domstol og sanksjonsmuligheter som sikrer at ord følges opp med handling. Det er EUs overnasjonale miljøpolitikk som best sikrer miljøet, også for Norge.

"Blant de tunge aktørene internasjonalt er det EU som er den største pådriver for bedre miljø."

- Tdl. miljøvernminister Børge Brende.

Miljø og union

”Miljø eller union” var ett av nei-sidas slagord ved folkeavstemningen i 1994. EU-motstanderne mente at Norge på utsiden av EU skulle være ett miljøpolitisk fyrtårn som resten av verden kunne se opp til. Slik har det ikke gått. Norge har siden 1994 blitt forbigått av EU på områder som klimapolitikk, vann- og luftkvalitet og dyrehelse. Norge benytter ikke muligheten utenfor til å gå lenger enn EU i miljølovgivningen. Situasjonen for Norge er så alvorlig at leder av miljøstiftelsen Bellona, ja-mannen Frederic Hauge, sier han vurderer å stemme nei neste gang. Ikke fordi han mener at EU har en dårlig miljøpolitikk, men fordi han er redd Norge vil ødelegge EUs gode miljøpolitikk. Noe av det første nei-regjeringen i 1997 gjorde var å dra til Kyoto for å forhandle om en global klimaavtale. Her sto Norge side ved side med bl.a. USA som ønsket en minst mulig forpliktende avtale (president Bush har senere trukket USA fra hele avtalen). På den andre siden sto EU som ønsket forpliktende reduksjoner i klimautslippene. Resultatet fra toppmøtet ble at EU innen 2010 forpliktet seg til å redusere sine utslipp med 8%, mens Norge kan øke sine utslipp med 1%! Nå viser det seg imidlertid at selv en moderat økning ble for vanskelig for Norge. Nei-sidas gamle slagord klinger ikke like godt etter åtte år i selskap med USA i miljøpolitikken.

Et viktig mål for miljøpolitikken må være å legge beslutningene til det nivået hvor man oppnår best resultater. På samme måte som det i Norge er fornuftig å legge en del av oppgavene på statlig framfor lokalt nivå, er det i internasjonal sammenheng iblant fornuftig å legge oppgaver til internasjonale forpliktende organisasjoner. Miljøproblemene krever forpliktende fellesskap som EU!

”En samlet miljøbevegelse fant grunn til å takke EU. Det er ingen tvil om at de er heltene i denne sammenhengen."

- Heidi Sørensen etter Kyoto-forhandlingene.

"EØS-avtalen legger i dag føringer for 80-90% av norsk miljølovgivning, og har siden 1994 medført en generell skjerping av det norske miljøbeskyttelsesnivået. Norge benytter seg i liten grad av muligheten til å innføre strengere miljøkrav enn EU, og er på mange måter en miljøpolitisk gratispassasjer som mottar ferdig utarbeidet miljølovgivning per faks fra Brussel. Selv om det fins viktige unntak innen miljølovgivningen, kan ikke Norge lenger sies å være noe foregangsland sammenlignet med EU på innføring av strenge miljøregler."

- Fra FIVHs rapport om Norges miljøpolitikk i EØS

Tilbake