Demokrati og medbestemmelse
Politikken >>

Globalisering

Globalisering er ett av disse ordene som brukes om veldig mye forskjellig. Ordbøkene sier at globalisering er en prosess hvor noe gjøres verdensomfattende. Det er sånn vi normalt bruker ordet også, nemlig ved at vi sier at f.eks det skyldes globaliseringen at vi spiser kebab og drikker cappucino, at vi hører på amerikansk musikk og følger en mote som gjerne kommer fra Paris, London eller New York.

Globalisering har andre sider også, ved at problemer i ett land har betydning for folk i andre land. Miljøproblemer i ett land vil i mange tilfeller kunne påvirke folk i andre land, mens krig og borgerkrig helt sikkert påvirker de aller fleste av oss uansett hvor i verden det skjer. Borgerkrig i f.eks Somalia fører til strømmer av flyktninger som skaper nye utfordringer her i Norge. Utfordringene gjør at vi må ha et globalt perspektiv, dvs at vi ser på problemer i resten av verden som noe som angår oss her i Norge.

Gjennom internett, TV og aviser blir det stadig enklere å forstå hvordan folk har det andre steder. Takket være særlig fly er det mulig å reise hvor som helst i verden på kort tid. Verden er blitt liten, og det skaper både fordeler og helt nye utfordringer i forhold til internasjonalt samarbeid. Dette er også en side av globaliseringsprosessen.

Alle disse utfordringene globaliseringsprosessen gir kommer helt uavhengig av om Norge er med i EU eller ikke. Hvorvidt Norge skal være med på å løse utfordringene har derimot mye å gjøre med et norsk EU-medlemskap. EU er den eneste arenaen hvor Norge har reell mulighet til å være med på å løse utfordringer som ikke bare angår oss selv, men som kanskje angår hele Europa eller verden forøvrig.

”De store taperne i dagens svært ulike verden er ikke de som har blitt utsatt for altfor mye globalisering. Det er dem som har blitt stengt ute fra globaliseringen.”

- Kofi Annan, generalsekretær i FN.

EØS og demokratisk utvikling internt i EU

Gjennom EØS-avtalen får Norge lov til å selge og kjøpe en lang rekke varer og tjenester med EU. EU har i hovedsak bare stilt ett krav for at Norge skal slippe å betale ekstratoll på handel med EU, nemlig at Norge følger de samme spillereglene (direktivene) som alle de 25 EU-landene. Dette er en veldig god avtale for Norge. Men på ett punkt har avtalen en feil, nemlig at Norge må godta alle EUs lover uten at Norge får lov til å være med på å bestemme disse lovene.

Normalt er det sånn at vi velger folk til å bestemme for oss, på Stortinget, Fylkestinget og i kommunen. Når de lager lover, forskrifter andre regler som angår oss, gjør de det fordi de har et flertall av folket bak seg. Når EU-direktiver automatisk blir norsk lov, jamfør EØS-avtalen, har ikke loven det norske folket bak seg. Dette skaper et demokratisk underskudd, og er vanskelig å forstå sett i sammenheng med prinsippene om demokrati som står i Grunnloven vår.

Grunnen til at Norge har gitt fra seg retten til å bestemme ganske mange ting selv, er at vi nordmenn har lyst til å kjøpe varer fra og selge varer til EU. Stortinget har bundet Norge til EU slik at vi får alle fordelene med EU, slipper å være med på EUs solidaritets- og fredsprosjekt. EØS-avtalen er ingen god avtale for det norske demokratiet. Vi mener det bare finnes to alternativer til EØS-avtalen, nemlig at vi enten blir ordentlige medlemmer av EU, og derfor også får være med å bestemme, eller at vi trekker oss fra EØS-avtalen. Hvis vi trekker oss fra EØS-avtalen, og ikke vil ha denne type avtaler med EU, blir resultatet at mat blir ekstremt mye dyrere, at norske arbeidsplasser i eksportnæringene går dukken og at staten får større problemer med å gi oss de sosiale tjenestene de har lovet.

Internt i EU pågår det en omfattende prosess for å skape mer demokrati internt i EU. Dagens EU er mye mer omfattende enn da reglene ble laget rett etter krigen. Den gangen var det sånn at det europeiske samarbeidet bare gjaldt seks land som samarbeidet på noen bestemte måter, og hvor beslutningene var så små og få at de ulike landenes regjeringer hadde nøye kontroll med hva resultatet ble. Dagens EU er et mye større samarbeid, både med tanke på at det i dag er 25 land som er med, og med tanke på at EU gradvis har tatt på seg stadig flere oppgaver. For å sikre at avstanden mellom avgjørelsene i EU og de enkelte medlemslandenes velgere ikke blir for stor, gis Europaparlamentet (direktevalgt av folket, på samme måte som f.eks Stortinget) stadig større makt. EU fordeler sine arbeidsoppgaver på komiteer. Disse komiteene har kontorer i forskjellige land, dvs at de ikke sitter på samme kontor i f.eks Belgia.

Den prosessen som nå er i gang med EUs "Grunnlov" vil gi folkevalgte representanter i Europaparlamentet noe av den samme type makt i EU som Stortinget har i Norge. Det betyr at det er representanter valgt av folket som til syvende og sist skal bestemme hvordan ting gjøres.

Handel

Når alt det over er sagt, så er det viktig å minne på om at EU er et økonomisk samarbeid. EU handler om frihandel internt i Europa. EU handler om at mennesker skal ha lettere for å flytte i Europa, og at det skal være enklere å sende penger fra ett land til et annet. EU handler f.eks ikke om hvem som skal bestemme over norsk olje. Men EU kan handle om at oljen som pumpes opp må pumpes opp på en miljøforsvarlig måte. Slike ting som straffelovgivning, forsvarspolitikk, utenrikspolitikk osv påvirkes ikke av EU. Det er derfor f.eks Storbritannia støtter USAs krig i Irak, mens Frankrike og Tyskland er imot krigen. Alle tre landene er EU-medlemmer, og bestemmer allikevel selv om de vil støtte USA i en så viktig sak.

I internasjonale forhold er det få som gjør noe som helst for å være "snille". De fleste gjør noe enten fordi de må, eller fordi de har baktanker med det. Når det gjelder særlig handel er alle bare opptatt av en eneste ting, nemlig hvordan sitt land får best mulig avtale. Dette gir to gode argumenter for et norsk EU-medlemskap, nemlig det at Norge med EU i ryggen vil kunne hindre f.eks USA i å legge straffetoll på norsk fisk. USA bryr seg nok ikke så mye om 4,5 millioner nordmenn blir sure og kjøper mindre fra USA. Men USA bryr seg veldig mye om at 450 millioner mennesker i EU sier at de vil kjøpe mindre fra USA hvis USA legger straffetoll på norsk fisk. Den andre fordelen, er at internasjonale organisasjoner som EU er med på å sikre at alle land som handler på det interne markedet, må handle på mer eller mindre like vilkår. Dette hindrer enkelte EU-land i å rotte seg sammen mot andre. På kort sikt er dette en fordel bare for oss Europeere, enten vi kommer fra Irland, Latvia eller Hellas. På lang sikt er dette en fordel for alle de landene som knytter seg til EU, enten gjennom medlemskap eller gjennom handelsavtaler.

Spredning av demokrati

På samme måte er det gode sjanser for at EUs nye naboer, i Russland og Midt-Østen, vil bli inspirert av det som skjer i EU. Sjansene er gode for at disse landene får lyst til å være med på den demokratiske og økonomiske rikdommen i EU. Sjansene er gode for at land som i dag dreper uskyldige bare fordi de ikke lever livene sine 100 % i pakt med religionen, er villige til å være litt rundere i kantene, kanskje også godta Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon, mot at de får lov til å handle litt friere med EU. Over tid vil disse landene kunne bli med i EU som vanlige medlemmer.

Det er dette som har skjedd i Tyrkia. Tyrkia har gradvis tilpasset seg EUs regler om demokrati, menneskerettigheter og økonomisk frihet så mye, at det nå åpnes for at Tyrkia kan bli EU-medlem. Hvis det skjer, blir land som Syria, Irak og Iran naboer til EU.

Denne prosessen tar lang tid, men det er ingen tvil om at fred, stabilitet og fremtid hører til de som deltar. Norge kan fortsette å stå utenfor EU, men EU vil fortsette å spre demokrati, menneskerettigheter og frihandel til landene som grenser mot EU helt uavhengig av om Norge er med eller ikke. Spørsmålet er bare om vi nordmenn med god samvittighet kan fraskrive oss ethvert ansvar i denne prosessen.

Tilbake