Myter om EU

 

Det hersker mye myter og usannheter om norsk EU-medlemsskap. På denne siden vil vi avkrefte noen av de største:

EU er skapt for å trygge freden mellom Frankrike og Tyskland. I 1945 lå Europa i ruiner. To ganger på 20 år ble grusomme kriger utkjempet mellom Tyskland og Frankrike. Ved å skape et forpliktende samarbeid om kull og stål, som var basis for rustningsindustrien, hindret en at landene kunne sette i gang våpenproduksjon. Krig er utenkelig mellom EUs medlemsstater, og EU innlemmer stadig flere ustabile regioner inn i samarbeidet. Dette sikrer freden.
 
Hva gjør EU?
EU startet som et økonomisk samarbeid, men har utviklet seg til å bli et juridisk, politisk og sosialt samarbeide.  
 
I Maastricht-traktaten sier EU landene at deres oppgave i EU er ”å fremme en harmonisk og balansert utvikling i den økonomiske virksomheten i Fellesskapet som helhet, en bærekraftig og ikke-inflasjonsdrivende vekst som respekterer miljøet, en høy grad av utjevning med hensyn til de økonomiske resultater, et høyt sysselsettingsnivå, et høyt sosialt beskyttelsesnivå, høyning av levestandard og livskvalitet, økonomisk og sosial samhørighet, samt solidaritet mellom medlemslandene”.
 
Strenge miljøkriterier sørger for at miljøet blir ivaretatt, og det jobbes stadig med å få plass strengere regelverk. EU er ikke det spor mer kapitalistisk eller slemt enn Norge.

Våre utfordringer krever samarbeid. I en globalisert verden er det mange utfordringer Norge ikke klarer å løse alene, miljø og organisert kriminalitet er to eksempler. EU-medlemsskap burde derfor føre til demokratioverskudd.
 
EU-samarbeidet er ikke mer enn de 25 medlemslandene selv gjør det til. Dansk lokalforvaltning konstaterer at EU-medlemskapet gir dem vel så mye selvstyre som tidligere. Norsk lokalforvaltning vil fungere på akkurat samme måte som i dag. EU gjør også mye for å styrke regionene og distriktene – dette arbeidet ville Norge nytt godt av som EU medlem.
 
Det er en myte at EU-institusjonene er et enormt byråkrati – de administrative kostnadene for EU utgjør kun 5,1% av EUs budsjett. Mye av disse kostnadene er forbundet med oversettelse og tolketjenester, for å bevare det språklige mangfoldet i EU.
 
Nærhetsprinsippet er traktatfestet i Maastricht og Amsterdam, det vil si at enhver beslutning skal taes så nært borgeren som mulig.

EU landene arbeider for utjevning mellom land og regioner innen EU, og satser stort på utviklingspolitikk ovenfor den 3. verden. Østutvidelsen var tidenes solidaritetsprosjekt- og en ny utvidelse på Balkan vil videreføre politikken
 
Tiltak innen utjevning og regionalpolitikk legger beslag på over 30% av EUs budsjett. På 80-tallet fikk Spania, Hellas, Portugal og Irland store EU-midler, nå får EUs nye medlemsland tilført midler til å forbedre sin levestandard.
 
EU har også omfattende handel og bistandsavtaler med u-landene. De 49 fattigste MUL-landene har tollfri adgang til EU-markedet. Nødhjelp og katastrofehjelp blir gitt betingelsesløst. EU jobber også tett opp mot FN.
 
Norge bør være en solidarisk aktør – et arbeid som ville fått større tyngde innenfor EU.

Alle EU land er selvstendig nasjoner – svenskene har ikke blitt mindre svenske av å være EU medlemmer. Samarbeidet i EU er ikke noe annet enn det de 25 medlemslandene velger å samarbeide om.
 
Norsk kultur har utviklet seg i et samspill med resten av verden. Inspirasjonen til det norskeste av det norske, 17. mai feiringen, hentet vår store dikter Henrik Wergeland fra USAs Independence Day. Vi feirer på denne vakre vårdagen en grunnlov som er direkte inspirert av den franske revolusjonens ideer, den franske filosofen Montesquieu og den amerikanske uavhengighetserklæringen.
 
Ideen om barnetog på nasjonaldagen importerte Bjørnstjerne Bjørnson fra Slovakia. Barna marsjerer ned en hovedgate oppkalt etter den franske generalen Karl Johan. Korpsene spiller musikk av blant annet den amerikanske komponisten Sousa. Andre foretrekker ”Norge i rødt, hvitt og blått”, komponert av en svenske. Barna vinker til representantene for en dansk – svensk – engelsk kongeslekt. Mange er ikledd bunader, sterkt inspirert av andre europeiske folkedrakter. Vår nære historie viser at EU ikke er en trussel mot det norske, tvert imot! vi kan godt spiste lefse til kaffe latte. Norsk kultur er ikke truet av EU – vi har alltid blitt påvirket av impulser fra Europa. Utenforskapet isolerer oss fra de 25 landene i verden som vi har mest til felles med.
 
Spørsmålet er om vi ønsker å påvirke forhold utenfor våre landegrenser som har betydning for oss. Norge eksisterer ikke i et vakuum, men i et samspill med verden rundt oss. En formell selvråderett betyr lite når de viktigste avgjørelsene blir tatt i EU. Norge utenfor EU blir marginalisert.
 
Et norsk EU-medlemskap vil føre til demokratioverskudd, ved at nordmenn får innflytelse på hvordan felles problemer håndteres. Skal vi møte internasjonale problemer som trafficking, organisert kriminalitet og miljøproblemer trenger vi sterkere internasjonale organisasjoner, som FN og EU.

Hele EU samarbeidet er basert på at de små land får større innflytelse enn folketallet tilsier. EU avhenger at alle medlemsland har nytte av samarbeidet, og dermed har små land fått relativt større innflytelse enn de store.

Mange avgjørelsene i EU fattes ved enstemmighet, noe som gir landene vetorett. I saksområder hvor et land har sensitive interesser, for Norge vil fisk og energi være slike områder, vil det uansett prosedyre lov til å legge ned veto.
 
I tillegg til den formelle stemmeretten vil et EU-medlemskap gi mer innflytelse, fordi nordmenn vil være med i lovgivningsprosessen og kunne sette agenda. Siden 94 har Norge lært seg alle de uformelle kanalene for påvirkning, noe som kan gi det norske apparatet relativt mye større makt enn de andre små landene.
 
Finland, Danmark og Sverige har satt agendaen i EU på henholdsvis diplomati, likestilling og miljø. Hvorfor er ikke Norge flink nok til å gjøre det samme?
 
Små land tjener på internasjonal styring og regler. Alternativet er den sterkestes rett.
 
Arbeidsmarked

Myte: "Norge vil få EU-nivå på arbeidsledigheten"

Velferdspolitikk er nasjonal – det finnes ikke noe ”EU” nivå på arbeidsledighet. Mens et land som Nederland kan ha lavere arbeidsledighet enn Norge, kan den være mye større i f.eks. Polen eller Portugal. De siste årene er det satt i gang en massiv innsats for å bekjempe den høye arbeidsledigheten i enkelte land, og EU har full sysselsetting som målsetning. Lisboa-strategien har også som målsetning å øke veksten i EU, og dermed redusere arbeidsledigheten. Medlemslandene har forpliktet seg til å føre en offensiv sysselsettingspolitikk, med vekt på etterutdanning, fleksibilitet og samarbeid med partene i arbeidslivet, og med ungdom, kvinner og langtidsledige som hovedmålgrupper. 

Før og etter EU-medlemskap:

• Finland hadde i 1994 en arbeidsledighet på 16,6 % - i 2003 var den på 9,0 %.
• Sverige hadde i 1994 en arbeidsledighet på 10,3 % - i 2003 var den på 5,0 %.

Myte: "De faglige rettighetene blir svekket som følge av et EU medlemskap"

Arbeidsgiverne er i dag i stor grad internasjonale, og da må arbeidstakerne også bli det, for å sikre sine rettigheter. Når de samme faglige rettighetene gjelder i alle landene kan ikke land konkurrere ved å ha dårlige arbeidsforhold. Overnasjonale organer er den eneste måten å hindre de multinasjonale selskapene å ture frem som de vil.
 
EU har et nært samarbeid med partene i arbeidslivet. Like faglige rettigheter er en betingelse for at landene skal kunne konkurrere på like betingelser. Derfor har EU strenge regler for arbeidsmiljø, arbeidstid, ansettelsesvilkår, ferie og minstelønn. For reguleringen av arbeids- og produksjonslivet har EØS-avtalen i hovedsak samme konsekvenser som EU-medlemskap.
 

• EU vedtar minstestandarder – det enkelte land kan gå lenger. Norske lover og avtaler skal gjelder dersom de er bedre enn EUs standarder.
• Britiske arbeidere hadde inntil Storbritannia godkjente EUs sosiale charter i 1998 ikke noen lovfestet rett til ferie.
• EU-medlemskapet banet veien ut i arbeidslivet for spanske kvinner: Før de ble EU-medlemmer ble de i stor grad nektet å være ute i arbeidslivet hvis de giftet seg.
• Det er gjennom EØS-avtalen at det er blitt obligatorisk med arbeidskontrakter for ansatte i Norge. EUs regelverk ligger langt foran det norske når det gjelder rettigheter for deltidsansatte og ansatte på midlertidige kontrakter, og arbeidsrettigheter for handikappede.
• En rapport som FAFO utarbeidet i 2004 på vegne av LO konkluderer med at EUs minstestandarder har ført til forbedringer på mange områder i Norge.
• Offentlige utgifter til trygd, helse og andre sosiale formål som andel av BNP er høyere i mange EU-land (i 1998 i bl.a. Tyskland, Frankrike, Sverige, Danmark) enn i Norge.

Myte: "Næringslivet trenger ikke EU- medlemskap, vi har jo EØS avtalen"

Bare gjennom medlemskap får vi delta i utformingen av EUs politikk. Utviklingen i Norge de siste 10 år tilsier at EØS har fungert økonomisk. Men manglende innflytelse, økende ubalanse mellom avtalens parter, EUs politiske utvikling og den påfølgende marginaliseringen av Norge vil bety store politiske utfordringer videre.
 
EØS-avtalen er grunnleggende viktig for norsk næringsliv ettersom den i praksis sikrer de fleste norske bedrifter ”økonomisk medlemskap” i EU. Dette betyr også at næringslivet i store trekk er tilfredse med dagens tilknytningsform – fordi EØS-avtalen nesten kan sies å være et slags økonomisk EU-medlemskap for de områder den dekker. Dermed vil de fleste bedrifter ikke se noe akutt behov for norsk EU-medlemskap.
 
En næring som derimot har et sterkt ønske om EU-medlemskap, er fiskeri- og havbruksnæringen. Den har ingen frihandel med EU siden dette området ikke omfattes av EØS-avtalen – med tydelige konsekvenser for næringens posisjon i Europa. EUs import av sjømat økte med nesten 100 % fra 1993 til 2003. I løpet av den samme perioden sank Norges andel av import til EU fra 25 % til under 15 %. Dette illustrerer hvor viktig fri markedsadgang er for næringers vekst og utviklingspotensial.
 
EØS-avtalen er stadig mer økonomisk uunnværlig ettersom vårt økonomiske samkvem med EU vokser. EU har aldri vært en viktigere handelspartner for Norge enn i dag. De utgjør vårt aller viktigste marked med 70 % av vår import og 80 % av vår eksport.
 
Det er flere elementer som bidrar til å gjøre EØS-avtalen politisk utilstrekkelig:

Institusjonelle mangler

Da EØS-avtalen ble påtenkt i 1989, var det meningen at Norge og de andre EFTA-landene skulle ha innflytelse – i hvert fall bli hørt – før EU fattet sine endelige vedtak. Tre år med forhandlinger gjorde at stemningen og klimaet forandret seg. Ideen om felles EØS-institusjoner ble ikke godtatt av EU-siden, og EFTA-landene fikk dermed ikke adgang til noen av EUs beslutningsinstitusjoner eller domstol.

Norges stemme i EØS-komiteen

I 1992 informerte regjeringen Stortinget om at: ”en løpende informasjons- og samrådsprosess hvor de to pilarene EFTA og EU utveksler synspunkter på det foreliggende forslag” skulle foregå parallelt med regelverksforhandlingene internt i EU.

I følge regjeringens stortingsmelding ”Om EØS-samarbeidet 1994-2001” er dette ikke tilfelle. Det finnes ingen ”samrådsprosess før EU fatter sine vedtak i Rådet og Parlamentet”, slik EFTA-landene la til grunn før avtalen trådte i kraft.

Er det ikke et tankekors at en av de mest grunnleggende mekanismene for politiske beslutninger i EØS-avtalen ikke fungerer slik det var tiltenkt?

Det skjer i praksis ingen substansiell utveksling av synspunkter mellom EU og EFTA-landene i EØS-komiteen. I stedet fungerer EØS-komiteen som et forum hvor Kommisjonen legger press på Norge for å innføre regler samtidig med EU. Våre nordiske naboland har også bedt Kommisjonen ta opp saker i EØS-komiteen i stedet for å drøfte ubehagelige spørsmål bilateralt med sine norske kollegaer. Når Kommisjonen har fremmet saken på vegne av hele EU, har Norges bilaterale forhandlingsmuligheter blitt eliminert. Eksempler på dette er reduksjon av tollsatser på bearbeidede jordbruksprodukter (særlig svensk pizza og mineralvann) og transitt av fisk fra danske trålere gjennom Norge til Danmark. Det kan altså synes som om EØS-komiteen blir benyttet i større grad av EU til å fremme særskilte krav overfor Norge enn omvendt.

Den økende ubalansen gjør avtalen sårbar

Det som opprinnelig var to balanserte handelsblokker i Europa er drastisk endret i løpet av de siste tiårene: EFTA har gått ned fra sju til fire medlemsland, hvorav bare tre er med i EØS: Norge, Island og Liechtenstein. EU har på den andre siden gått opp fra de opprinnelige seks til dagens 25 medlemsland. Antallet innbyggere er 5 millioner på den ene siden og 450 millioner på den andre. Det sier seg selv at de to partene i EØS-avtalen ikke står på like fot i politisk og økonomisk tyngde.
 
EØS-avtalen er også sårbar fordi den på mange måter er prisgitt EUs utvikling, regelendringer, prioriteringer og beslutninger. Norge opplever stadig oftere at dører stenges etter at EU ble utvidet, fordi EU velger å avgrense sitt fokus og sin ressursbruk til egne medlemsland.

Myte: "I EU tvinges vi til å redusere vårt velferdsnivå"

Velferdspolitikk er et nasjonalt ansvar: EU bestemmer ikke over skoler, sykehus, pensjoner, velferdsordninger, skatter, og så videre. Skal vi rasere velferdsstaten, må norske politikere gjøre det på egenhånd.
 
Bedre velferd, samt blant annet økt økonomisk vest, lavere priser og renter og større gehør for svenske standpunkter, er noen av resultatene av Sveriges medlemskap i EU (i følge rapporten ”Ett bra beslut - erfarenheter av Sveriges medlemskap i EU”, 2003.
 
I EU finner man verdens mest utbygde sosiale sikkerhetsnett, til tross for nasjonale ulikheter. EU har vokst fram samtidig med at en stor velferdsstat har blitt utviklet i alle landene. Det er ingenting som tyder på at EU-medlemskapet har tvunget landene inn i en lik utviklingsbane. Tvert imot: EU trygger velferden. I land som Irland, Hellas og Portugal, som tidligere var Europas fattige utkanter, er det utviklet moderne og gode velferdsstater etter at disse landene ble med i EU.

Myte: "EU tar fra oss fisken og tømmer havet"

Et norsk EU- medlemskap ville sikret et norsk veto i fiskeri og havforvaltningen. Det gjør at vi får tilført råderett over ressursene i havet.
 
Markedsadgang er viktig. Skal vi kunne leve av fisk langs kysten så må vi kunne selge den til en god pris. Med dagens tollbarrierer har mesteparten av arbeidsplassene med videreforedling forsvunnet. For torskeprodukter med høy bearbeiding er tollsatsene på 6 og 4,9%. For sild bearbeidet utover filet 20% og for makrell med videre bearbeiding 25%. For røket laks 13% og for lakereker 20%. Slike tollsatser gjør veien kort fra liv til død for fiskeindustrien.Mange av arbeidsplassene legges til andre europeiske land. I Polen, Danmark og Frankrike jobber over 40.000 med foredling av norske råvarer. Å være blant verdens beste på fiskeri, oppdrett og sjømat er verdiløst om ingen vil kjøpe. De fleste av dem som spiser norsk fisk befinner seg ikke i Norge, men i EU.

Konsekvenser av utenforskapet:

• Tap av 800 fiskeriarbeidsplasser i Finnmark, mens bearbeiding av norsk fisk gir bl.a. 5.000 arbeidsplasser i Danmark, 30.000 i Polen, 10.000 i Frankrike. Tap av 1,5 milliarder i fiskerinæringen bare i 2002. Nedbygging av foredlingsindustri i Finnmark og langs kysten. Bruk av sanksjoner og høy toll mot norsk fiskerinæring.
• Råderett over ressurser: Ved medlemskap beholder Norge de historiske rettighetene til uttak og har full råderett innenfor 12 nautiske mil. EUs prinsipp om historiske rettigheter sikrer Norge den andelen av kvotene utenfor 12 nautiske mil som vi hadde før medlemskapet. Innenfor 12 nautiske mil, der kystflåten fisker, vil vi ha full forvaltningsrett og suverenitet. Det sikrer kystfisket.
• Felles forvaltning: EUs fiskeriforvaltning har svakheter; de felles kontrollsystemene er for dårlig utviklet og påbudet om utkast av fisk strider mot prinsipper om et bærekraftig fiske. I EU endres nå fiskeriforvaltningen i norsk retning og store kvotekutt i Nordsjøen har allerede blitt gjort. Med Norge i EU ville EU fått tilført verdifull kompetanse på fiskeriområdet.

Myte: "Landbruket raseres og bygdene avfolkes"

EUs felles landbrukspolitikk som opprinnelig ble skapt for å sørge for sikker matforsyning til rimelige og stabile priser, opprettholder og fremmer i dag utviklingen av distriktene.
 
Landbruket er i en omstillingsprosess. Sammenlignet med 1995 er opptil 1 av 3 produsenter borte, både i Norge og i EU. EUs landbrukspolitikk har også gjennomgått store reformer de siste årene. Med EU-utvidelsen og en ny WTO-runde i bakhodet gjennomgikk EU en reform av landbrukspolitikken som trådte i kraft i januar 2005. Støtten betales ikke lenger ut fra hvor mye bonden produserer, men hva han produserer – og hvor det knyttes sterke krav til miljø, dyrevelferd, og matvaretrygghet. I tillegg er støtten til storgårder svekket til fordel for økte tilskudd til bygdeutvikling og bevaring av kulturlandskap.
 
Per 2004 går 43 % av EUs budsjett til landbruk, og bøndene utgjør ca 5 % av de sysselsatte i EU. Det er betydelige forskjeller mellom EU-landenes jordbruk. Østerrike har en småskalastruktur som ligner den norske, Storbritannia har i gjennomsnitt de største jordbruksbedriftene i EU. Norge sammenlikner seg ofte med våre naboland, og dersom vi skal gjøre det på landbrukssektoren kan EU-landet Finland vise til bedre utvikling enn Norge. Finland har satt ny rekord i kjøttproduksjonen etter at de ble med i EU, mens Norge har opplevd nedgang. I 2003 var nedgangen i antall bruk i Finland 2 %, mens den i Norge var 5 %. Mens Finland hadde en raskere restrukturering av landbruket i årene rett etter medlemskapet enn Norge, har denne nå flatet ut, mens restruktureringen i Norge har skutt fart. Samtidig har norsk landbruk andre viktige utfordringer for framtida enn EU. WTO-forhandlingene vil uansett føre til en omlegging og reduksjon av jordbruksstøtten. Norsk landbruk må bli mer forbrukerrettet og konkurransedyktig uansett EU-medlemskap.